Vi snakket om foreldre som har kunnet hjelpe barna inn på boligmarkedet, på foreldre som hadde råd til å sette all barnetrygd på egen konto og aksjesparing, og på foreldre som ikke har hatt råd til sånt. Som har trengt alle pengene for å klare seg, for å holde liv i familien.
Så tenkte jeg på hvordan forskjellene akkumuleres og øker for hver generasjon, mellom familier som har råd til å sette til side, til å hjelpe neste generasjon, og familier som ikke har det. På hvordan de som har mest fra før, og som hadde råd til å komme seg inn på boligmarkedet, drar fra nå.
Og på hvordan de som aldri klarte å komme seg inn, og som heller ikke kunne hjelpe barna sine inn, blir hengende mer og mer etter jo flere år som går, jo flere generasjoner som går.
Så tenkte jeg på hvordan forskjellene forsterkes enda mer ved generasjonsskifter. At familiene med best råd fra før, har større sannsynlighet for å ha besteforeldre med egne boliger, som har steget enda mer i verdi. Som gjør at forskjellene øker enda mer når besteforeldrene dør og arven går videre.
Og ser man på det på den måten, som at rikdom akkumuleres og samler seg opp i noen familier, men ikke i andre, så er det jo ganske mye i samfunnet som blir vanskeligere og vanskeligere for veldig veldig mange. Ikke bare økonomisk, men også politisk, fordi viljen til omfordeling synker.
Jo mer folk har, jo mer tenker de at de klarer seg selv, og jo mindre er de villige til å hjelpe andre - antar jeg. Jo lenger skjevfordelingen får pågå, jo mindre støtte får offentlig helsevesen, offentlige trygdeordninger, offentlig skole, offentlig transport og infrastruktur, hele pakka.
Jeg har tenkt på det lenge som at generasjonene før oss trekker opp stigen etter seg. At de såvidt er villige til å bidra til kostnadene for samfunnet de selv vokste opp i. Men det koster mer å drive samfunn nå enn i 1970. Og de økte kostnadene er de ikke villige til å bidra til.
Jeg kjenner meg ikke igjen i det selv, men jeg ser jo at det er sånn folk holder på. For meg er et samfunn uten solidarisk praksis utenkelig, og å samle rikdom på få hender og lite til velferd er å spare seg til fant, også for de rike.
Husker jeg leste noe om at studier om sosial mobilitet lenge bare fokuserte på inntektsendring mellom foreldre og barn, uten å ta hensyn til tidligere generasjoner.
Så en akademiker som bare kunne dingle rundt pga arv fikk avkom som ble advokat og oi, oppsving i statistikken!
Blant hvor gamle og unge? Jeg tror det sterkeste skillet går for de født i løpet av 90-tallet og mot 2000, sånn cirka. Er de eldre enn det har de allerede kommet seg opp stigen
Jeg tror at det fortsatt er en relativt høy grad av mobilitet dersom en er villig til å bevege seg utenfor storbyene og/eller pressområdene for boliger.
Så blir det et annet spørsmål om hvor rettferdig det er at noen av oss må "avtjene" tid i distriktene for å få lov til å spare opp egenkapital.
Enig igjen. Det kan selvfølgelig bli vanskeligere etter hvert som prisene går opp. Men igjen er det mange nyanser: Lønningene går stadig oppover. Det er fortsatt maange steder det ikke er dyrt å kjøpe bolig (meg selv som eksempel: jeg flyttet fra Oslo i 1997 pga opplevd høye priser.) En ting til:
Jeg kom meg ikke inn på boligmarkedet før jeg var 31 år. Og det var helt ok. Selv om det føltes vanskelig i årene før at prisene økte fort uten av jeg kom inn. Man må være født før 1993 for å være like gammel nå. Så det er ingen krise for de født etter 1993 om de ikke har kommet seg inn, tenker jeg
Jeg var 30 år. 100% belåning og ingen foreldrehjelp. Føltes som jeg nådde siste døren på siste vogna som forlot perrongen.
Sønn kjøpte når han var 26 utenfor Oslo, datter 25 i Oslo. Begge uten hjelp.
